I en alder av 43 år fikk Jeanette Møller hjerteinfarkt. Hun overlevde, men ble i etterkant så sterkt medisinert at bivirkningene gikk utover både hennes fysiske og psykiske helse.
Mye takket være treningen og hennes gode fysiske form er hun i dag, to år senere, tilnærmet medisinfri. – Jeg ble raskt satt på både betablokkere og kolesteroldempende medisiner sier Jeanette.
Fikk livet snudd på hodet: I 2017 fikk Jeanette Møller hjerteinfarkt, og ble satt på sterke medisiner. Dette satte en stor begrensning på livet hennes. Nå er medisinene lagt bort, og livet helt annerledes.
Betablokkere kan bidra til å stabilisere hjerterytmen, men har også en rekke bivirkninger med seg. Blant annet reduserer det pulsøkningen, og pasientene kan føle seg utmattet. Jeanette sier hun følte seg som det hun kaller zombie, og at hun ble satt veldig tilbake fysisk. – Jeg tok en makspulstest som viste at jeg ikke kom høyere enn 155 i puls – mot normalt over 190.
Betablokkere har vært en del av behandlingen av hjerteinfarktpasienter i Norge siden 80-tallet. Siden den gang har både behandlingen og pasientene forandret seg, og høsten 2018 startet en studie som skal forske på om betablokkere i behandlingen av hjerteinfarkt er nødvendig. (Referanse)
45-åringen har trent i mange år, og er spesielt glad i spinning. – I spinningsalen føler jeg at jeg får tatt meg helt ut, og at det gir god treningseffekt. Jeg var mye i spinningsalen også før hjerteinfarktet, og merket raskt hvor redusert jeg var da jeg gikk på betablokkere og kolesteroldempende medisiner.
Trygghet og samhold: I spinningsalen på Espern føler Jeanette seg trygg – også etter hjerteinfarktet. – Her har jeg folk rundt meg, samtidig som jeg får tatt meg helt ut om jeg ønsker det sier hun.
Bivirkningene plaget henne ikke bare fysisk, men så også mentalt. Av den kolesteroldempende medisinen merket hun også det hun beskriver som en betennelsesfølelse i knær og ledd, og en hverdag med generelt mye fysiske plager.
Etter hvert som bivirkningene ikke avtok, og ble en for stor del av hverdagen, ble Jeanette overbevist om at trening kunne være en del av løsningen, og at hun måtte trappe ned på medisinene. Det skulle vise seg å ikke være en enkel jobb, og først etter å ha byttet fastlege fikk hun medhold i ønsket om å redusere medisinbruken.
I desember 2018 merket hun raskt forskjell, etter å ha trappet ned på medisineringen. Jeanette kunne blant annet trene tilnærmet slik hun gjorde tidligere. En ny makspulstest viste at hun hadde makspuls på 193. De andre bivirkningene forsvant også. – Det er ikke alltid medisiner er svaret på alt, og i mitt tilfelle tror jeg vi har et godt eksempel på akkurat det sier hun.
Full kontroll: I spinningsalen på Espern kan Jeanette, og de andre deltagerne, følge med på pulsen sin underveis i treningen. Dette har hjulpet Jeanette mye, både mens hun var medisinert – og i tiden etterpå.
Tidligere i år deltok hun på et foredrag med lege og forsker Ole Petter Hjelle på Espern, og hun trekker frem eksempel som også kom frem i dette foredraget. – Jeg kjente meg veldig igjen i flere av eksemplene Ole Petter trakk frem, hvor flere av hans pasienter hadde såpass redusert livskvalitet av omfattende medisinbruk, men hvor fysisk aktivitet var en vei ut av plagene.
I dag har ikke Jeanette noen form for begrensninger i treningen sin, og hun trener tilnærmet som før. – Jeg spiller også håndball på fritiden i tillegg til å trene på Espern. Og på Espern føler hun seg trygg. – Jeg har informert litt om min situasjon, slik at flere er klar over den om noe skulle skje. Og faktisk det at noen av helsepersonellet jeg kjenner igjen fra sykehusbesøkene mine trener her på Espern gjør at trygghetsfølelsen øker. Senteret har også tilgang på hjertestarter, og generelt et miljø som gjør at jeg føler meg godt ivaretatt når jeg er på trening.
